Innvintring av bikubene

Nytappet honning.

Nå som høsten er her, er det ikke mangel på oppgaver som må utføres.Så også i bigården. Denne sesongen har bydd på noen overraskelser, så noe særlig honning ble det ikke igjen til meg. Hvordan kunne biene finne på å spise opp honningen sin selv, når jeg hadde planer om å vente til de hadde forseglet mesteparten før jeg hentet tavlene?

Nåja, det viktigste er at bikubene er sterke og friske. Litt surt er det uansett, ettersom man bor såpass langt nord, og har en så kort sesong å satse på.

En liten pause

Innvintring var et fremmedord for meg for et par år siden. Det betyr i praksis at birøkteren tar ut tavlene med honning i, og erstatter med sukkersirup. Da vil biene hente dette og lagre det i tavlene på samme måte som de gjør med nektar og pollen ellers i året. Når de så har tørket sirupen tilstrekkelig, legger de på et vokslokk, slik at maten skal holde seg til de skal spise av den. Er det ikke genialt?

Bier i full gang med å sanke sukkersirup.

Helt tomt i foringskaret. Ja for mat altså.

Det finnes flere måter å fore på. Jeg har en plastkasse med et spor i midten, hvor biene kan gå opp og hente sirupen. Snakker om kort vei til maten. Du vil ikke tro hvor fort de kan ta ned 10 liter sukkersirup heller.

Jeg har brukt nesten 50 kg sukker, og sitter igjen med bare drøye 8 kg honning. Opprinnelig hadde jeg ca 40 kg honning i kassene. Det sier seg selv at regnskapet ikke kommer i nærheten av balanse, men så er det ikke for å tjene penger at jeg gjør dette heller. Da måtte jeg uansett satset på mange flere kuber. Jeg gjør dette fordi det er interessant og lærerikt, og så får jeg min egen bivoks og honning på kjøpet. Alle timene jeg bruker på å stelle kubene, orker jeg ikke å tenke på engang- for det er egentlig terapi.

Her skal dronning Fie snart få sitt gule merke. 

Så skulle de to nye dronningene mine merkes. Det er internasjonale regler på hvilke farger som skal brukes. På den måten vet alle som ser en merket dronning hvilket år hun er født. I år er det fargen gul. Vi bruker lakk på ryggskoldet til dronninga, noe jeg egentlig ikke er så glad for, da det må lukte mange ganger sterkere for biene enn det gjør for oss.

Som oftest går det veldig bra, men da vi skulle merke den andre dronninga ble det litt trøbbel i paradis. Teorien her er at siden alle dronningene sender ut forskjellige feromoner, så skjedde det en ting vi burde tenkt på.

Eivor er innestengt, stakkar. Men det er for hennes eget beste.

Ettersom den første dronninga ( Som forøvrig heter Fie) ble sluppet ut like før vi fanget den andre ( Eivor heter hun), så tror vi at hun kan ha overført duftene fra Fie ned i sin egen kube. Dette vil ikke biene godta helt uten videre, så de pakket seg tett rundt henne. Noen ganger kan dronningen dø av slik behandling, og derfor valgte vi å ta henne ut av kuben igjen. Hun ble plassert i et utspisningsbur, og tilbake i kuben.

Bare såvidt man ser buret med dronning Eivor i. Hoffet flokker seg rundt henne.

Dronningen spiser ikke selv, men blir matet av pleiebiene. Men først måtte de komme seg gjennom det foret som vi hadde stappet åpningen full av. Dette tar 1- 2 døgn, og så kan dronningen og hoffet bli gjenforent. Det har seg nemlig slik at mange tror dronningen bestemmer i en kube, men slik er det ikke. Det er samfunnet som bestemmer. Når hun blir gammel og feromene avtar, ja da lager de bare en ny dronning eller to. Når den nye kommer, så dreper hun de andre dronningene som måtte befinne seg i kuben. Men nok om det, Eivor ble godtatt da hun kom ut av buret igjen. Da kjente de igjen lukten av henne.

Ja, det var litt av høstarbeidet. Nå skal jeg gå og røre litt i honningen, slik at den kan tappes på glass og bli solgt på julemarkeder og sånt. Ha en nydelig dag, så sees vi etterhvert.