Kommer våren snart?

#såalong18 er et faktum.

I går var den store dagen for alle oss som er med i #såalong18. Vi er drøye 30 stk som er med, og jeg er den eneste i Norge. ( Ikke så rart, kanskje, da opplegget egentlig er svensk.) Men dette skal bli så gøy å være med på.  Det er ikke umulig at jeg kommer til å bli littegrann misunnelig på dem som bor i sone 1 i  Skåne, og har et helt annet klima enn meg, men jeg heier på alle som er med. Jeg ble så ivrig da jeg meldte meg på, at jeg ikke engang visste hva slags tomat jeg skulle dyrke engang. Men nå som jeg har lest meg litt opp,  ble jeg ikke mindre ivrig. En deilig orange bifftomat som lystrer navnet Valencia. Ahhh, som jeg ser frem til å sette tennene i den.. Om jeg får den til, da. Ifjor var jo mitt første år med tomater. Man kan vel trygt si at det ikke var glimrende pga den iskalde våren. Med andre ord, i år skal det bli bedre. For det kan nesten ikke bli verre forutsetninger enn vi hadde i fjor. Jo, det verste ville blitt om det ikke ble en eneste tomat, så klart. Men så ille ble det altså ikke, og i år blir det som sagt bedre. For det har jeg bestemt meg for. Man kan jo ikke gi opp selv om våren prøver å snike seg unna i år også.

Jeg fant dessuten to helt sikre vårtegn da jeg syslet ute igår. Den første er børstedyret, som vi pleide å kalle dem som barn. Jeg kaller dem fremdeles børstedyr, enda jeg vet at det er en sommerfuglart. Antagelig en rustvingespinner. Jeg synes det er like fascinerende hver vår når de kravler rundt oppå snøen. Det andre er døde bier, som du kan lese mer om ganske snart.

Vårtegn! Børstedyrene kommer. 

Døde bier.

 I bigården ligger snøen temmelig tett rundt kubene. Men når sola står på og varmer opp kuben, så er det alltid noen som sniker seg ut, og fryser ihjel. De må være temmelig lei av å sitte inne nå. Jeg mener, de har jo ikke vært på do siden... tja oktober.. ish. Glad det ikke er meg. Det er fremdeles litt for tidlig for dem å fly ut, og jeg blir like trist hver gang det ligger et helt gjeng døde bier utenfor "døra", men sånn er det jo.

En ting som jeg har utsatt en stund nå pga kulden, har vært å legge noe mørkt på snøen utenfor  kubene. Dette gjøres av to grunner. Delvis skal de kunne sitte litt der uten å fryse ihjel, og delvis skal biene snu seg rett vei når de flyr ut. Ifølge sikre kilder vil de som kommer rett ut fra sin beksvarte kube snu seg opp ned, fordi de oppfatter den blendende snøen som solen. Og solen er jo opp. Dermed faller de ned og dør. De er flinke disse biene, men de kan altså ikke trikset med å fly opp ned. Nå har altså Clara og Diara fått et pledd foran kuben, mens Eivor og Fie har fått granbar og bark. Det var ikke så lett å legge noe der, men jeg har i alle fall prøvd. Så får vi se om de som flyr ut faktisk greier å fly hjem igjen.

Jeg har faktisk nesten slitt ut et sett brodder på en og en halv måned. Og da snakker jeg ikke om disse med små pigger , men de som er skikkelig kraftig og over 1 cm tykke. De er temmelig runde under  nå, noe som kanskje ikke er så rart da de hele tiden står på skoene. Når man bor langt oppe i en bakke og må gå tur med hunden på all slags føre, så må det kanskje bli sånn. Jeg kan ikke huske at vi har hatt det så kaldt så lenge noen gang før.  Bortsett fra da vi var barn, men da sjekket jeg aldri temperaturen. Det var naturlig nok ikke så interessant i de dager. Nå skriver vi 15. mars, og det var helt nede i 13, 5 minus her i natt. Og så sier de at det skal bli regn til helgen og så frost igjen.. Hvordan i huleste skal mine planter i drivhuset klare seg, tenker jeg. Der er det ingen annen varme enn den solen produserer, og når det regner skinner ikke sola. Men de blir i allefall herdet nok de som overlever. Det er en slags trøst.

Nå har jeg nesten gitt opp Brink. Varmbenken, altså. Ada har nått sine glansdager og har begynt å senke temperaturen, og Brink nekter å komme opp i 20 grader. Nå har den stått og sturet i to uker. Derfor bestemte jeg meg igår for at Brink er nedgradert til kaldbenk. Jeg tømte bokashibøtta mi på toppen og blandet med jord. Nå skal jeg legge enda et lag jord på, og så skal småplantene flytte ut. Håper de klarer det. Hvis ikke blir de til finfin kompost for neste generasjon frø. Sånn får det bli.

Årets første sukkerert- blomst.

Nå spirer det overalt i huset. Markjordbær og noen sommerblomster har nettopp tittet opp av jorda. Tomatene jeg sådde for noen uker siden er flotte små planter nå, og chilien likeså. Joda, det blir vel vår til slutt. Og så kryr det av små grønnsaksplanter også.