Sukkervann gjør susen om våren. 

Jeg velger meg april  
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste, 
men at man noe vil.




Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

                                                                - Bjørnstjerne Bjørnson

I år betyr nok dette diktet mer for meg enn ellers. Det er ikke fordi denne våren er verken senere eller kaldere enn fjorårets, men fordi jeg har min første dyrkesesong med uoppvarmet drivhus. Da får jeg en smakebit på våren noen uker tidligere enn jeg får utendørs. Akkurat nå snør det igjen, men hurra hurra, det spirer overalt i mine dyrkinger. Og så biene, da. Nå har de for alvor begynt å fly ut. Jeg har voldsom lyst til å titte under lokket, men må nok vente til temperaturen stiger litt mer.

Gulrotfrøene har hittil bare har blitt vannet med snø der de står ute i drivhuset . I tillegg har jeg sådd en drøss solsikker. De har også tittet opp nå. Det samme har løk - og dill- spirene gjort. Alt er sådd i vinter, med stadig nye ladninger med snø oppå. Snø er perfekt fordi den smelter når det blir varmt, og da slipper jeg å bære vann. 

Jeg får aldri riktig til de der gulrøttene, noen ganger pga gulrotflua, og noen ganger må jeg nok skylde på den harde leiren i jorda. Noen ganger er det sikkert min egen uvitenhet som må få skylda. Men i år.. I år blir det sikkert bra. Som man kan se på bildet har jeg sådd litt tett, men det gjør ingenting. Jeg bare spiser opp gulrotgresset og kanskje en liten gulrot innimellom. 

Alt ser ut til å trives oppi varmbenken Brink for tiden. Ja, det har til og med begynt å spire noe som jeg tror er tomater, og tomater kan man vel uansett ikke få for mye av? I allefall ikke utendørs. Men jeg har allerede ganske mange tomatplanter og har igrunnen ikke plass til flere tomater inne, så de som har tittet opp får klare seg som best de kan der ute. Minusgradene vil neppe nå dem der under plastlokket, så det kan bli et morsomt eksperiment. Hvem vet? Kanskje jeg heretter skal så alle tomatene i varmbenk? 

Varmbenken Brink har mest asiatiske blad, og nysådd reddik.

Diverse i kaldbenken Ada. Løk og oregano fremst i bildet.

Nå gjelder det å venne småplantene til det skarpe lyset utendørs før de flyttes fra dyrkerommet. Akkurat det er jeg ikke særlig flink til. Ei heller til å herde plantene før de flytter ut for godt.Den tid den sorg, nå over til noe helt annet. Nemlig ingefærplantene mine. Da jeg lastet opp et bilde på Instagram, kom det veldig mange spørsmål om hvordan man skulle gjøre dette. Sannheten er at jeg alltid spiser opp ingefæren før den rekker å bli skikkelig stor, men i år har jeg såpass mange at jeg tror jeg skal klare å la dem få vokse i fred hele sommeren. Noen av dem i alle fall.

Slik ser det ut i startgropa. 

Jeg trykker dem først ned i jorden. Omtrent halveis ned. Jeg er ikke så opptatt av om de har begynt å gro enda, ettersom jeg alltid har noen som har kommet lengre enn de andre. Deretter planter jeg dem i egen potte. Den trenger ikke være dyp, men gjerne vid. Av og til sitter røttene så dypt at jeg knekker skuddet av roten. Det gjør heller ingenting. Hver gang det vokser opp blad, så vokser roten tilsvarende. Prøv selv, planten er dekorativ i seg selv, og tenk hvor bra det ville vært for miljøet om vi slapp å importere ingefær fra den andre siden av jorden...

Fine røtter på skuddene. 

Kan ikke klage på rotsytemet her, nei.

Alle monner drar, ikke sant?

På tide med egen potte når den har blitt så stor.