Poteter og kålplanter.

Senhøsten er definitivt her, regn, frost og tosifrede varmegrader i skjønn forening. Ja de første haglskurene møtte jeg allerede 23. september. ( 23. oktober snødde det.) Så ble det en drøy uke med regn, regn og regn. Så kom oppholdsværet og jeg kunne ta opp potetene. Jeg har selvfølgelig snikplukket litt et par ganger tidligere, men nå skulle dommen falle. Hurra for gamle høyballer, sier jeg bare. Dette er mitt andre år med potetdyrking, og jeg er nå helfrelst på å dyrke i gamle høyballer. For det første er det mye enklere å jobbe i høyden, man slipper graving og hypping og man kan enkelt sjekke potetenes utvikling uten å forstyrre planten. Jeg kommer nok aldri til å dyrke på tradisjonelt vis, iallefall ikke uten å bygge jord først ved hjelp av gamle plantedeler som kompost direkte på bakken. På norsk har vi ikke noe fengende ord for dette, etter min mening. Her heter det jorddekke, og det er jeg ikke fornøyd med,  men jeg får vel bruke det til jeg kommer på et fantastisk substitutt.

Å kunne dyrke uten å grave så mye har virkelig hjulpet meg i min streben etter å få så mye mat som mulig fra egen hage. Det er veldig mye leire her, og leiren holder på både fukt og næringsemner. Vel og bra det, men det er tungt for plantene å utvikle røtter, og noen ganger vinner ugresset kampen fordi de allerede har tilpasset seg forholdene. De første årene prøvde jeg å grave for hånd, deretter med jordfres. Men jeg greier ikke å holde på med sånne tunge maskiner uten å bli fullstendig utslitt i dagesvis etterpå, lenger. Helsa er som tidligere nevnt ikke slik den engang var. I tillegg satt jeg like forvirret hver vår og lurte på hva som var ugress, og hva som ikke var det... Og hvor satte jeg egentlig den der løpstikken, nå igjen? Når juni kom, så hele jordflekken ut som hvilket som helst annet ugressland.. Nei, dette ble for tungvint for meg.


Jeg leste og googlet meg frem til andre metoder. Og plutselig dukket denne metoden opp. Jorddekke, altså, for et enkelt prinsipp. Dekk over jorden med organisk materiale, la mikroorganismene hjelpe til, og vips du får sunne og friske planter. Næringen går tilbake i jorda. Man kan si at man komposterer direkte i bedet. Og er det ikke nettopp den prosessen som allerede skjer i naturen? Alle mine planterester blir til en del av dyrkingen min. Ja, det såkalte ugresset også. Hvorfor skal man kaste ressursene ut av grønnsakshagen, for så å kjøpe næring og stappe nedi den etterpå? Meningsløst, spør du meg. Nå bruker jeg både bokashi, planterester og ( som tidligere nevnt), gamle høyballer og  brukt innhold fra varmbenkene til dyrkingen min. Jeg må jo inrømme at det ikke ser særlig pent ut, så jeg ber herved mine naboer om unnskyldning for rotet. Jeg velger å bruke kreftene mine først og fremst på avlingen, og deretter på å få det pent, skjønner dere. Jeg får det kanskje til en gang i fremtiden, når jeg har fått skikkelig dreisen på det her.

Nå tilbake til potetene.

Forkultiverte poteter.

Som mitt noe dårlige bilde viser, hadde jeg ikke veldig mange setttepoteter. Noe mer uvanlig er det kanskje å legge settepotetene i  jord før de plantes ut. Jeg hadde i allefall ikke hørt om denne metoden før det o store internettet gav meg et tips, og nysgjerrig som jeg er, så måtte jeg forsøke. Jeg tror slett ikke det er noen ulempe å tjuvstarte med litt røtter for en stakkars liten potet. Mange legger potetene i eggekartonger og slikt, men da utvikles bare den delen som skal bli blad, og selvfølgelig er heller ikke det noen ulempe. 

Hvorfor i alle dager har jeg ikke dyrket poteter tidligere?  Jo, jeg visste med 100 % sikkerhet at det ikke fristet med en masse graving, ugressfjerning og hypping.  Nå er jeg glad jeg har forsøkt et par sesonger. Skjønt i år var jeg redd den skulle fryse ihjel under forsommeren, og jeg tror faktisk noen poteter gjorde det. Så da varmen kom nordover i midten av juli, ja, da måtte jeg springe rundt med vannslangen, men utover det har jeg faktisk ikke gjort noe. Sånn sett er potet en takknemlig grønnsak å dyrke. Dessuten har noen gnagere satt umåtelig pris på lett tilgjengelig mat. Først ble jeg sur, sint, forbannet og frustrert, men nå trøster jeg meg med at det sikkert var et kvalitetsstempel at de også likte potetene og rødbetene mine. Og selv har jeg over 20 kg poteter å gafle i meg gjennom vinteren, så det går sikkert bra. Pluss en hel drøss rødbeteblad, men de kommer neppe til å vare hele vinteren, med mindre jeg lar dem ligge i fryseren hele tiden. Bedre lykke neste år. 

Årets potet- avling.

En av rødbetene.Ferdig knasket  på av noen gnagere med sans for kvalitet.

Den eneste gleden jeg fikk av knutekålen i år, var synet av den lekre fargen.

Kål har vært denne sesongens store satsing hos meg. Du store allverden, så mange andre som også liker kål. Nåja, ikke nødvendigvis i familien min, men.. Kålfluer, møll og sommerfugler i flere størrelser, ja og så sneglene, så klart. Oææææ, jeg har slitt i 4- 5 år med å få til den her grønnsaken. Og mange ganger har jeg trodd at jeg har gitt opp, men så dukker frøkatalogene opp, og simsalabim; jeg blir betatt og prøver igjen. Det finnes jo så mange spennende arter. I år har jeg;  hvitkål, rødkål, grønnkål, svartkål, blomkål, brokkoli pluss kålrot og  rødbeter. 

29. juni hadde kålen endelig begynt å vokse. Her trygt plassert inne i kåltunnelen sin.

Løsningen har blitt kålnett og gamle gardiner som jeg har sydd sammen. Jeg klarte  (med mine eminente overtalelsesevner) å overtale min lokale Hageland- butikk til å ta inn kålnett for meg. Hurra for kålnett, dere. De første årene brukte jeg fiberduk ( av ymse kvalitet) til å dekke over, men den rakner jo for ingenting og ikke ser man noe under den heller. Er man da riktig uheldig, så kan man faktisk lage et eldorado for uhyrene inni der, uten at man ser det engang. I år følte jeg at jeg fikk ha plantene sånn noenlunde i fred. Et par kålmøll har jeg sett snurten av, men det har vært mest inne, fordi jeg tar med alle bladene inn. Ja, dere vet vel at man kan spise bladene på kålen? Sånn løser i alle fall jeg det hele. Plukker noen blad her og der, og lar planten få utvikle hodet sitt i fred imens. Planten vokser videre og jeg får vidunderlig mat både nå og senere. Vinn- vinn kalles det visst. 

Det har vært et utfordrende år pga været denne sesongen, men her oppe har vi i det minste ikke fått den tørken som de har slitt med andre steder. Mange kålplanter gikk i blomst/ stokk da det endelig ble veldig varmt, men jeg spiser blomstene også, jeg. Blomkålsuppen smaker like godt uansett, og jeg kaster minst mulig mat fra før. Det jeg har dyrket og sullet med, det kaster jeg i allefall ikke. De mest sneglespiste bladene til rød- og hvitkålen har hønene fått. Noe har jeg tørket til vintermat ( til hønene, altså) og noe har jeg laget kålrulletter av. Du heidrande du så mye mat det egentlig er på en kålplante. Vanligvis ser man jo bare selve kålhodet innpakket i plast og vet antagelig ikke at man kan spise alle ytterbladene og stenglene også. Senest i dag så jeg en oppskrift hvor man skulle kaste den tykke bladnerven og ytterbladene . Grøss, det er jo mat, og ikke søppel, jo. I tillegg, om man er forsiktig når man fjerner kålhodet, så kommer det små mini planter opp etterhvert.  Ikke visste jeg at det kunne bli så mye mat av det, men jeg oppdaget det en gang jeg plantet en kjøpt økologisk hodekål. Så jeg tenkte at om en plante som er avskåret fra røttene sine kan utvikle både nye røtter og nye blad, så kan sannelig en plante som får stå i fred gjøre det samme.

Så ble den mindre delikat, men den smakte nydelig.

Først så den delikat og flott ut.

Blomkålen er litt annerledes enn de man finner på butikken, kanskje?

Vel vel, nå som vi endelig har fått en skikkelig frostnatt her, så skal jeg ta opp den siste kålen. Jeg har nemlig hørt at kål blir søtere av litt frost, men det gjenstår jo å teste ut. Dessuten eksperimenterer jeg med å la noen kålplanter få bo i drivhuset gjennom vinteren. Hva skjer med dem da, mon tro? Går de i stokk allerede om våren, kanskje? Eller kommer det mange søte, nusselige kålhoder frem der hvor jeg har høstet allerede? Kanskje de stryker med? Følg med følg  med, for det er eneste måte å finne ut av slike mysterier på.