Nytt år, nye frø.

Nysådd chili i glimrende minidrivhus.

Hurra, dyrkesesongen 2019 er igang. Ja, det er helt sant.  At jeg planter chili i romjula har igrunnen blitt en tradisjon, men så tidlig som 25. desember har jeg aldri startet før. Nå er det bare den evinnelige ventingen som gjenstår. I mellomtiden skal spireboksen og erteskuddene få komme frem igjen. De er jeg for en gangs skyld sent ute med. Tja, det kan vel kalles balanse, når jeg tenker etter. Uansett, mat må man ha, og jeg foretrekker å dyrke mye selv. Chili er kanskje mer et krydder enn mat, men pytt. Hvorfor skal man importere noe som man utmerket godt kan dyrke selv? Og vipps, der kom jeg til å tenke på sukkererter. Tenk, jeg har alltid spist kjøpte sukkererter med god samvittighet, men nå leser jeg at de bør forvelles først. What?? Tanken har aldri streifet meg. Ei heller tanken om at de ikke kom fra Norge. Sukkererter som slett ikke er en vanskelig plante burde i det minste komme fra eget område i sommerhalvåret. Og da mener jeg lokalt, ikke bare fra eget land. Slike tanker hadde jeg ikke for noen år siden, mens nå ser jeg bare galskapen i det som skjer maten vår. Det er dessuten en stor lærdom i å behandle maten med respekt og forstå hva som kreves for å produsere den. Det blir automatisk mindre matsvinn når man ser hele bildet. Og man blir atskillig mer kreativ av å bruke mat man har lagt ned arbeid i å få til.

Første prøve på planlegging av hagen. Den er allerede redigert flere ganger, og jeg har anskaffet meg flere frø. Hvor skal alt få plass?

En annen ny ting for meg er fargekodene jeg bruker på å planlegge hagen. Faktisk er det ganske nytt at jeg i det hele tatt planlegger hagen. Vanligvis dytter jeg ned plantene der det finnes plass, men nå som jeg har holdt på en stund, har også sortimentet av planter vokst. For å unngå sykdommer i jorden bør man ikke ha samme plantegruppe på samme sted flere år på rad. Den verste er nok klumprotsyke, som kan ramme alle former for kålplanter. Får man først det i jorda tar det mange mange år før man evt får bukt med det. Nesten umulig, sies det. Nå som jeg endelig har lyktes med kål, kan jeg ikke la sykdommer i jorden komme i veien for meg. Det er vel ille nok med alle insektene som vil spise opp kålen min, om ikke klumprotsyken skal komme snikende i tillegg. Dermed gjør man nok lurt i å planlegge rekkefølgen sin. Fire år er et minimum før man skal plante på samme sted, men om man kan drøye det enda lenger, er det helt klart en fordel.

Fiks ferdige meiseboller med oppheng.

En annen ting man kan gjøre nå som vinteren er her, er å mate fuglene. Jeg har flere typer foringsautomater til småfuglene. Deriblant en holder for meiseboller. Jeg er ikke tilhenger av plastnettet rundt kjøpte meiseboller. Når maten er spist opp er det de færreste som går ut og henter det tomme nettet og resirkulerer det. Meisebollene lager jeg selv, og oppskriften er aldri den samme. Denne gangen brukte jeg matfett, solsikkefrø, havregryn og usaltede peanøtter. Fuglene elsker det, og jeg nyter synet av å se dem på de forskjellige stasjonene.Faktisk måtte jeg gi en smaksprøve til  hønene. Man kan trygt si at det falt i smak hos dem også.

Her har småfuglene spist nesten halvparten av innholdet. 

Pyntegresskar, er de ikke stilige?

 Det samme gjorde disse morsomme pyntegresskarene. Det var mildt sagt et herk å skrelle dem, men jeg fikk laget gresskarsuppe av dem. Den var temmelig tam på smak i forhold til mange andre typer gresskar. Derfor har jeg bestemt meg for å la hønene få resten. Selvfølgelig blir jeg bare nødt til å prøve å dyrke disse, om ikke annet så for mat til flokken. Om det er flere som vil prøve seg, så har jeg frø i massevis. Det er bare å ta kontakt. PS: Jeg har veldig lyst til å få til en form for frøbytte  med flere typer frø også.

Det var ikke fullt så mange frø inni der som jeg forventet, men mer enn nok til både høner og meg.

Tilslutt må jeg bare nevne vintergrønnsakene mine. Det er helt fantastisk å kunne gå ut i hagen og hente ferske grønnsaker midt på vinteren. Akkurat nå står grønnkål, palmekål (svartkål), purreløk og et par testplanter av hvitkål igjen der ute. Som enhver oppmerksom leser kan se, sitter det en hund ved siden av purreløken. Det er egentlig for å ta oppmerksomheten bort fra den noe rotete purresamlingen. Han er ikke en del av overvintringen utendørs, altså. Lag deg en herlig start på det nye året, sett noen frø ( om det er det som gleder deg), og ta vare på hver eneste dag. Nå skal jeg skynde meg å gi chiliene lys, for de har begynt å spire. Weeeee!!

Sprocket er ikke spesiellt interessert i purre, akkurat.

Jeg er mildest talt imponert over hvitkålen. Vi har hatt dager med under 10 minus, likevel ser den fresh og flott ut fremdeles. Vil den klare overvintringen?